Arne går mot døra.
Tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av.
Er som vanlig kledd i svart, et blekt, blekt ansikt med en
matchende bart. En matchende bart!
Trappa virker jæævla lang...
Arne nynner på en depresiv sang!
Nede venter nokk en dør..., før jeg når den tenker Arne er jeg sikker på jeg dør.
Hva er meninga med livet grubler Arne.
Men stakkars før han finner svaret snubler Arne.
Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben.
Å vips, der knuses ansiktet, nå ekke Arne særlig pen.
Nakken brekker med et tørt sprøtt knekk. Og hjernen tyter ut av en diiiger sprekk!
Begge øya spretter ut!
Å nei, tenker Arne! Jeg ser ikke ut!
Arne var en stjerne som ble nektet å skinne, men han lever for alltid i en sang.
Fordi et lite barn på bare fire hadde gleden av å finne.., et mishandlet lik i en trappe-oppgang.
Arne fikk ei lov å leve, men om en stakkars liten unge på bare fire år,
sa psykiateren stille for å lege deres sår...
Men barnet bare smilte, det var bedre enn på tv, det var bedre enn på tv,
det var bedre enn på tv
