(Jan Eggum/Jan Eggum)
Du kjenner ikkje meg
men kjæresten din var kameraten min
og eg var han som aldri hilste når eg kunne gjort det
et blikk og noen stakkars meter borte
Du kjenner ikkje meg
Du syntes eg var litt treg, men det var eg
som sendte lapper så deilige, men dumme
og som kjøpte mere vin når glassene var tomme
Du kjenner ikkje meg
men eg gikk stum og sår et helt halvt år
fordi du gikk og ble forelsket i den bleien
mens eg holdt meg nær, men uten å komme i veien
Du kjenner ikkje meg
men det var eg, det var alltid eg
som gratis kjørte deg og han dit du bor
og som ofte ringte deg uten å si et ord
Så ble du redd, men eg holdt munn
og gikk og angret som en hund
og holdt meg taus en stund
men eg har lovlig grunn
fordi eg elsker mer enn han gjør
Du kjenner ikkje meg
eg håpet du forsto at det var meg det jo
som ga den luen til deg anonymt, en rød en
og som sto rett bak deg i går i kinokøen
For når du har gått inn så kjøper eg billett
til en film eg har sett
og sitter gjerne nesten ytterst på rad atten
og eg står av og til og ser ved huset ditt om natten
Ja det e perverst, vil noen si
men sånne ord kommer fra de
som kaldt gjør alt forbi
for kjærlighet vil si
noen e glad i deg for evig
Du kjenner ikkje meg
men her e eg, visst e det eg
som står her no og spør kordan du har det
og eg har ventet i årevis på svaret
Du kjenner ikkje meg
så du ser på meg fort og så ser du bort
og sier: Ikke særlig bra, men hvorfor spør du?
Du tror visst ikkje at du kjenner meg, men det gjør du
Du tror visst ikkje at du trenger meg, men det bør du
Du kjenner ikkje meg
